Jeg kjenner deg, måne,
Ti conosco, luna,
som står ved ditt speil
in piedi dal vostro specchio
bak den fjerneste blåne
dietro il più lontano laggiù blu
og filer ringfingernegl
e file anello unghia
med ditt ansikt vendt bort
con la tua faccia si allontanò
fra de talløse menn,
dalle innumerevoli uomini,
som du hildret med morild
si profilava con fosforescenza
du slukket igjen.
si estinto di nuovo.
Jeg kjenner deg, måne
Ti conosco, luna
som står ved ditt speil.
in piedi dal tuo specchio.
Selv din glans må du låne,
Anche il vostro splendore è necessario prendere in prestito,
og brev med kjærlighetssegl
e lettere di tenuta amore
har du åpnet og brutt,
avete aperto e rotto,
men forløser hver natt
ma riscatta ogni notte
bare kulde, og står der
solo freddo, e lì
bestandig forlatt.
resistente abbandonata.